For en gjennomsnittlig indianer minner selve omtalen av ordet "Swadeshi" om Indias uavhengighetsbevegelse og nasjonalistiske ledere som Mahatma Gandhi; høflighet kollektivt sosialt minne fra nær fortid. Det var slik jeg koblet meg til Dadabhai Naorojis "drain of wealth theory" og fattigdom og den verdensberømte, ikke-voldelige, kampen for frihet mot britisk økonomisk kolonialisme, da jeg tilfeldigvis la merke til, helt tilbake i 2006, metallplaten på foran en bygning i London sentrum som nevner "Dadabhai Naoroji bodde i dette huset" som medlem av Underhuset.
Indias kamp for uavhengighet ble i stor grad utkjempet på planken av 'swarajya (selvstyre) for swadeshi (laget i India)' og boikott av utenlandsk produserte importerte varer.
Swadeshi hadde blitt nesten et hellig ord som fortsatt fremkaller følelsen av nasjonalistisk glød og patriotisme. Men utover følelsesmessig glød var Swadeshi et veldig sunt økonomisk prinsipp. Det ble behørig anerkjent slik i aksjon da økonomisk selvhjulpenhet ble nøkkelprinsippet bak nasjonens gjenoppbygging i India etter uavhengighet som gjenspeiles i storskala industriell utvikling forkjempet av Nehru som statsminister og mer relevant i "selvtillit i matproduksjon" ledet av Indira Gandhi senere.
Men på åttitallet tapte India swadeshi til 'globalisering og frihandel». Denne gangen hadde Storbritannia allerede sluttet å være produksjonsknutepunkt og var ikke lenger på jakt etter markeder.
En ny form for kolonialisme var i ferd med å komme, og den nye dragemesteren var stille superaktiv på jakt etter nye markeder for sin produksjonsindustri.
Kina har kommet veldig langt fra en fattig nasjon på femti til en ultrarik nyimperialistisk makt i dag som gir billige lån til utviklingsland for å bygge veier, havner og jernbaner for å bringe billige kinaproduserte produkter på markedene for å selge.
Og gjett, hvor finansielle muskler eller rikdommen til Kina har kommet fra? Du kan fortsatt tenke på Dadabhai Naoroji sin 'tømning av rikdomsteori'. Ingen ville ha lagt merke til dette hvis kineserne ikke hadde kastet feilen med feilstyring av koronakrisen. Kampen mot koronaviruset krevde stor tilgang på masker, testsett og andre slike gjenstander fra Kina. Plutselig kjente alle avhengighetskvalene ettersom all produksjonsindustri er i Kina. Plutselig merker alle at alle utviklede land er i total grus med enorme menneskelige og økonomiske kostnader, men Kina er stort sett upåvirket og har faktisk gått sterkt.
Som mange land, ble også India til "markedet" for billige kinesiske produkter (for å være presis, blant det største markedet).
Indisk lokal industri nesten desimert på grunn av konkurranse fra billige kinesiske produkter. Nå produseres til og med guder fra Ganesha og andre guder i Kina for tilbedelse i India. Det sies at den indiske farmasøytiske sektoren ville kollapse i løpet av en uke hvis API-importen fra Kina stoppes i en uke. Det nylige forbudet mot telefonapper er ikke engang toppen av isfjellet.
Nok en gang har India blitt til et marked for utenlandske varer, men denne gangen er det ikke et demokratisk Storbritannia, men et såkalt kommunistisk Kina.
Historien har gjentatt seg uten at noen har lagt merke til det. Men hvordan gikk alle seg vill i globaliseringens gaga?
Indiske politiske partier og politikere over hele spekteret var sannsynligvis for opptatt av å oppdage nye teknikker for å holde seg ved makten og vinne valg mens deres kinesiske kolleger brente midnattsolje i grundig planlegging for nasjonsbygging og konsolidering av Kinas posisjon i verden.
Ikke bry deg, nå har vi 'Atma Nirbhar Bharat', det vil si 'Selvhjulpen India'. Men India har absolutt kommet en full sirkel.
Da han ser på hvordan "drain of wealth theory" har blitt ignorert av hans etterfølgere, ville Dadabhai Naoriji ha snudd på hvilestedet.
***
Forfatter: Umesh Prasad
Synspunktene og meningene som uttrykkes på denne nettsiden er utelukkende de fra forfatteren(e) og andre bidragsyter(e), hvis noen.
